Ensomheten- min uvelkomne følgesvenn gjennom tykt og tynt.

Skrevet av: Lena Bull, BAR

Da jeg var noen-og-tjue år, sa min beste venninne til meg: «jeg kjenner ingen som kan være så ensom som deg», og satt med det på mange måter skapet på plass. Jeg har hele livet gått med en slags følelse av utenforskap. Et utenforskap jeg ikke klarte å plassere mentalt eller emosjonelt. Å forstå hva det egentlig var, det der jeg følte, har jeg brukt lang tid på å finne ut av. Enkelte dager, uten forvarsel, kan jeg våkne av at sorgfuglene har slått reir i hjertet mitt. I det jeg slår øynene opp og går mot dusjen, kjenner jeg det. Den sorte kloen har funnet meg mens jeg sov og tatt tak i meg. Det kjennes mørkt og sårt. Jeg føler meg strippet naken, uten noe forsvar mot verden der utenfor vinduet.

Mamma fikk meg da hun var sytten år gammel.
Jeg var et planlagt barn. Kjærligheten hun rommet for meg var enorm. Dessverre er det ikke alltid slik at kjærligheten til et annet menneske er nok til å redde noen fra egne demoner. Mamma begynte tidlig å døyve sin egen angst og ensomhet med å drikke. Da hun sluttet med det, var det fordi hun hadde funnet en annen måte å dempe demonene sine på. Hun hadde startet med heroin og det gikk raskt nedover. Min oppvekst var preget av uro, usikkerhet, savn og frykt. Frykt for at det viktigste mennesket i mitt liv skulle dø fra meg. Usikkerhet fordi jeg ikke visste, og fordi jeg ikke forstod. Jeg forstod ikke hva som var galt med mamma og jeg forstod ikke hvorfor vi ikke kunne være sammen. Jeg forstod ikke for mitt bare liv hvorfor mamma ikke bare kunne slutte, hvis hun elsket meg så høyt som hun sa?

Å mestre sår og arr fra oppvekst
Dette begynner å bli lenge siden, nå i oktober var det tretten år siden mamma forlot meg for godt av en overdose. Jeg har brukt mange år av livet på å lære meg å leve med det som har skjedd. Mestringsstrategiene på veien har vært mange. Få av dem har vært gode. Allerede i trettenårsalderen fant jeg ut at om jeg ikke spiste, kunne jeg ha en form for kontroll i en situasjon der jeg følte meg fullstendig alene og maktesløs. Om jeg kuttet i meg selv, viste det seg at det gjorde litt mindre vondt på innsiden. Senere skulle jeg finne ut at alkohol kunne gi meg et friminutt fra meg selv og at jeg på egenhånd ikke hadde noen verdi, så det beste var å bli i relasjoner som til tross for at de skadet meg, var bedre enn å være alene. Alene med ensomheten min.

Tenk at det var flere av oss.
For noen år tilbake leste jeg et intervju med Marius Sjømæling, en av grunnleggerne av organisasjonen Barn av rusmisbrukere- BAR. Det jeg leste overveldet meg fullstendig. Jeg satt på toget mens tårene strømmet i timevis. Om ikke historiene våre var identiske, hadde de så mange likhetstrekk at jeg umiddelbart følte en enorm gjenkjennelse. Fantes det virkelig andre som meg der ute? Allerede uken etterpå møtte jeg opp på BARs kontorer og hadde min første likemannssamtale. Her var det enda et menneske som hadde det som meg! Ikke mange ukene etterpå var jeg på vei til min første samling på et konferansehotell, i regi av BAR. Det eneste jeg visste var at jeg skulle tilbringe en helg med en gruppe fremmede mennesker, som også hadde opplevd å vokse opp med rusmisbruk. Jeg skal ikke kjede dere med detaljene om helgen, men da jeg dro derfra var det med en helt ny følelse.

Felleskapet i BAR normaliserer og gir håp.
Møtet med BARs nettverk gav meg noe jeg ikke visste at jeg savnet. Et felleskap i utenforskapet. Jeg var normal, det kunne alle disse vidt forskjellige menneskenes historier bekrefte. Vi var mange som hadde det sånn. Alle de gangene jeg hadde stått og stanget i livet. Alle de gangene jeg hadde følt meg så annerledes, som en som ikke mestret de samme tingene alle andre fikk til. «Hva er galt med meg? Hvorfor klarer du ingenting, Lena?! Hvorfor kan du ikke bare gå videre med livet ditt? Går du aldri lei av å trekke frem de samme minnene gang på gang? Hvor tragisk går det an å bli? Det er ikke synd på deg!». Min indre justis var (og er) beinhard, men nå klarte jeg i alle fall å sette det i sammenheng med oppveksten min. Jeg var ikke alene lenger.

Kunnskap og forståelse er en nøkkel
De siste årene har bydd på mange forandringer for min del. Jeg har begynt å studere sosialt arbeid og jeg har endelig funnet et sted å gå i behandling hvor de har kompetanse på sånne som meg. Behandlerne på Kompasset (Blå Kors) har tegnet og forklart, og vist meg nøyaktig hvor i hjernen det går galt når jeg får et anfall av mislykkethet slengt i ansiktet, fra bak i hjernen der et sted. En gang fikk jeg til og med høre at det hadde vært rart om jeg ikke hadde fått noen reaksjoner på det jeg har opplevd. Den dagen gikk jeg ut fra psykologen, gråtende av glede. Kanskje det var håp for meg likevel? I tillegg til dette har jeg engasjert meg i alt jeg har hatt muligheten til i BAR, av skoleringer og samlinger. Samlet sett har alle disse tingene bidratt til at jeg i dag forstår meg selv på en helt annen måte. Verdien av å få lære at alt jeg sliter med er en direkte konsekvens av omsorgssvikt, sorg og redsel i barndommen min, har vært alfa og omega for min bedringsprosess. Den sorte kloen er fortsatt med meg, men når den dukker opp har jeg folk i livet mitt som forstår uten at alt må forklares.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s