Evnetestens krenkende effekt

Evnetestens krenkende effekt.
«Jeg har akkurat hatt innlegg for gravide rusavhengige. Tenk at jeg, som de fleste hadde gitt opp, kan snakke om veien ut av rusen og prosessen med å bli mamma. Det er ikke til å unngå å bli berørt og ydmyk av å møte disse kvinnene. Det får meg til å reflektere over min egen reise. Da slår det meg: skal kanskje flere av disse jentene også måle IQ, som et ledd i å utrede deres omsorgskompetanse?»

IQ- testen
IQ tester kan benyttes som et ledd i utredning- og kartleggingsarbeid, blant annet på foreldre- barn sentere. Er det riktig å benytte dette på mennesker som nylig har blitt rusfrie? Er fagfolk kritiske nok når de anvender slike verktøy og er de klar over krenkelsen det kan innebære?»

 ”Hun oppnår betydelig lavere skårer på deltestene som stiller krav til arbeidshukommelse. Dette tyder på vansker med oppmerksomhet, ved at hun strever med å holde større mengder auditiv informasjon i arbeidshukommelsen lenge nok til å kunne bearbeide det”.

 Tankene raste i hodet mitt når jeg satt der med papiret i hånden. Alt det positive på dette papiret ble overskygget. Betyr det at jeg vil streve med å være mamma? Drømmen om utdannelse så ut til å være enda mer uoverkommelig, og frykten for å miste omsorgen for mitt nyfødte barn skylte igjen kraftig over meg. Dette var dommen. Sort på hvitt, overlevert barneverntjenesten og underskrevet. Ikke bare av en, men av to psykologer på foreldre- barn senteret. Det går ikke an å beskrive den nagende og intense frykten, frykten for å ikke være god nok for den man elsker høyest i hele verden. Sitt eget barn.

Kanskje barnet mitt vil få det bedre hos noen med bedre hukommelse og mindre bagasje? Jeg bør legge fra meg hele den skolegreia, jeg kommer aldri til å klare det likevel. Billappen kan jeg bare glemme. Jeg kommer ikke til å klare teoriprøven uansett. Kanskje den midlertidige uførestønaden bør bli permanent?

 Håp som vokste i takt med magen
I flere år hadde jeg ruset meg. Det var ikke sånn at jeg våknet opp en dag og hadde mistet all moral. Krenkelsene jeg hadde opplevd, og følelsene som oppsto var så vonde å bære at det eneste som gjorde at jeg hadde kontroll over dem, var å ruse meg. Det var forutsigbart. Rusen ga meg kontrollen jeg for lengst hadde mistet.

Oppe i det hele ble jeg gravid og takket med en god dose motvilje ja til hjelp. Heldigvis tidlig. Jeg ble lagt inn på avdeling for gravide rusavhengige. Det skjedde noe med meg. Motivasjonen og ønske om å forbli rusfri, ikke bare for barnet i magen, men også for meg selv tok større plass enn det svingende følelseslivet. Det vil være løgn å si at hver dag var en dans på roser, men jeg kjente noe inne i meg, babyspark og håp.

Bildene av babyen på ultralydene, lydene av hjerteslagene, innkjøpene og forberedelsene. Jeg fikk møte den vakreste skapningen i verden og gledet meg til å ta fatt på det nye livet. Først måtte myndighetene bare forsikre seg om at barnet mitt hadde en mamma som var god nok for han. Vi skulle på foreldre- barn senter.

«Systemets behov for standardisering kan oppleves diskriminerende»
En undersøkelse i barnevernet skal være minst mulig inngripende. Det gir ikke mening å kartlegge forhold man ikke er bekymret for, og som man fra et faglig perspektiv vet at ikke vil ha optimal validitet hos mennesker som er ”ny-nyktre” og i krise.

Foreldre som er under utredning på foreldre- barn senterne rundt i landet har ulik fungering og ulikt kartleggingsbehov. Diskriminering er også å ikke ta høyde for individuelle forskjeller.

Hadde begrunnelsen for evnetesten min, som ble tatt på foreldre- barn senteret vært at barneverntjenesten var bekymret for hvordan mine kognitive evner påvirket min omsorgskompetanse, ville det gitt mening. Men det var ikke det som var bekymringen.

Lenge tenkte jeg at jeg ikke ville få til skole, eller oppnå det jeg drømte om- et godt og trygt liv for barnet mitt og meg selv. Evnetesten og som følge av den,- manglende tro på egne prestasjoner, hang over meg i lang tid.

Noen år senere
Det er min første høgskoleeksamen noensinne. Jeg var livredd, livredd for å feile. Livredd for å ikke være god nok. Jeg hadde kjempet så hardt for å komme hit. Hva kunne vel jeg?

Det skulle vise seg at hun med oppmerksomhetsvanskene og den dårlige hukommelsen var den eneste i kullet som fikk A på skole eksamen- På barnevernspedagogutdanningen, hvor jeg senere gikk ut som en av de beste elevene i kullet.

En trenger ikke være rakettforsker for å forstå hvorfor jeg kom dårligere ut av evnetesten. Stress, livskrise og ikke lang rusfri tid. Ikke en superoppskrift på en optimal og valid evnetest.

 «Skal vi IQ teste ny-nyktre mennesker i krise?»
Når jeg kjører i stasjonsvognen min, på veil til jobben min som barnevernkonsulent i kommunal barneverntjeneste reflekterer jeg over dette: Til hvilken nytte og pris skal og bør man IQ teste ny-nyktre mennesker i krise?

Kvinnene jeg holder innlegg for gjennom prosjektet «Et bedre liv» på institusjoner rundt i landet bør få slippe den ekstra belastningen som jeg selv ble utsatt for. Som fagfolk er vår jobb å styrke, ikke svekke deres tro på seg selv. Uavhengig om de er gode nok omsorgsgivere eller ikke. Ikke evnetest sårbare, ny-nyktre mennesker i krise. Det finnes heldigvis mange andre nyttige metoder og kartleggingsverktøy der ute.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s