Nyfødt og avkledd

Tekst: Caroline Hurlén Paus-Knudsen

Jeg er både fersk foreleser i prosjektet «Et bedre liv» og nyfødt i det rusfrie livet jeg underviser om. I undervisningen bruker jeg egne såre opplevelser og erfaringer som eksempel for å kunne skape håp. Dette gjør undervisningen både ekte, urovekkende, og meningsfull. Ved å utlevere meg slik gjør jeg meg samtidig sårbar og risikerer mye. Det er derfor betimelig å stille spørsmålet; «Er det verdt det?»

Ansvar for deg og ansvar for meg
For noen uker siden var jeg blant pasienter og ansatte på en døgnavdeling på Østlandet for å holde min tredje pasientundervisning så langt. Settingen vi befant oss i var preget av et sammensurium av fortvilelse, nysgjerrighet, motivasjon, ambivalens, kampvilje, frustrasjon og håp (slik det oftest er), og jeg skulle fortelle om det skjøreste temaet jeg kan forestille meg. Adrenalinet pumpet rundt i kroppen min, stemmen skalv og svetten i håndflatene tiltok; ikke fordi jeg skulle snakke foran 20 mennesker, men fordi jeg skulle snakke om meg og min kamp foran 20 mennesker som kjemper sin kamp. Nervøsiteten og alvoret jeg følte omhandler en ansvarsfølelse ovenfor både dem og meg selv.

Kalkulert risiko
Hvordan jeg formidler min historie kan være avgjørende for at en pasient kommer seg ut av rusen, mens det også kan være avgjørende for om jeg får et tilbakefall til rus eller ikke. Den personlige risikoen jeg løper er dermed stor, ikke minst fordi jeg setter meg selv i en sårbar posisjon når jeg deler åpent om mitt tidligere liv i rus. I mine øyne er det imidlertid en svært konstruktiv strategi overfor både pasientene og meg selv, riktignok på den betingelse at jeg beholder undertøyet på og ikke gjør meg emosjonelt kliss naken.

Å vite hvordan det ser ut på bunnen
Som alle nyfødte og nakne babyer er også jeg ekstremt sårbar i dette nye livet, og kanskje særlig når jeg deler åpent om svik, traumer, selvdestruktive valg og andre opplevelser som har satt seg i beinmargen. Å gjøre meg sårbar er imidlertid helt nødvendig for at pasientene skal få tiltro til at jeg vet hvordan de har det, samt til at jeg kanskje også har noen erfaringer de selv kan dra nytte av for å ta bedre kontroll over egen tilværelse. Jeg føler derfor en frykt for å fremstå som påtatt, for hvem vil vel tro på og bli motivert av ei som ikke vet hvordan det ser ut på bunnen?

Emosjonelt avkledd heller enn emosjonelt naken
For å unngå total utlevering og påfølgende mentalt sammenbrudd er jeg bevisst på hva og hvor mye jeg deler av meg selv og ikke; jeg gjør meg emosjonelt avkledd og ikke emosjonelt naken. Det handler om beskyttelse fra å gå lengre enn jeg selv ønsker i fare for å snuble i egne ben og inn i et (tilbake-)fall. Samtidig er det nok slik at pasientene verken trenger eller ønsker å vite alt om hver eneste stein som befinner seg der nede på min bunn for å ha tiltro det jeg forteller. På den annen side trenger de å vite om mange nok av dem til at jeg kan være trygg på at min vei ut av rusen fremstår som like ekte som den faktisk er.

Brist i demningen?
Det hender at jeg snur flere steiner enn først tenkt, enten fordi forsvarsverket brister eller fordi jeg gjør en avveining i situasjonen. Når demningen brister skyldes det som regel et ubevisst behov for å bli anerkjent for noe heller enn pasientenes behov for å høre om det. Ergo at jeg gjør det fordi jeg trenger noe, og ender da med å føle meg mer naken enn avkledd etterpå. Når jeg gjør konstruktive avveininger skyldes det tvert imot at jeg vil understreke et verdifullt poeng. Ergo at jeg gjør det av omtanke for pasientene, og holder undertøyet på og verdigheten i behold.

Legitimering av håp
Jeg forsøker å ikke bruke for mye tid på min egen skittentøysvask, og i stedet mer tid på å inspirere pasientene til å finne sine egne konstruktive grep like fullt som å finne seg selv. Når sant skal sies har jeg likevel inntrykk av at skittentøyet er minst like verdifullt for pasientene som min beskrevne recovery-prosess. Det handler nok dels om at hver og en må finne sin egen vei opp fra bunnen, men også om at beskrivelsen av møkka legitimerer håpet jeg formidler som reelt og oppnåelig for oss alle – uavhengig av når, hvor, hvordan og på hvilken måte vi velger å ta kontroll over livet vårt.

Det er klart det er verdt det!
Alle kjemper vi en kamp, om ikke mot avhengighet så for eller mot noe annet. Og alle gjør vi vårt beste. Så om litt personlig og emosjonell avkledning i offentligheten er det som skal til for å gi håp til dem som nå kjemper sitt livs tøffeste og viktigste kamp, koster det meg ingenting. Tvert imot gir det meg veldig mye å kunne gi tilbake. Og for hver gang blir jeg enda mer takknemlig for de mulighetene jeg har fått som nyfødt her i livet.