Samarbeid skaper muligheter

Tekst: Michael Lindholm, LMS

Stadig flere pårørende tar aktive valg og søker hjelp, og tilbudet til pårørende har blitt sterkere. Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at det er noen vi har lett for å glemme, og en bekymring for at disse ikke søker hjelp selv – pårørende til rusavhengige med minoritetsetnisk bakgrunn.

 

Nye utfordringer

Gjennom temadagene i «Et bedre liv» og gjennom samtaler med brukere og pårørende har jeg etter hvert blitt kjent med nye spørsmål og problemstillinger. Dette har vært sterke historier, på et felt som fra før av, er et hav av historier som gjør inntrykk. Brukere og pårørende med minoritetsetnisk bakgrunn har blitt flere, og med dette, følger nye spørsmål og nye problemstillinger. Mange jeg har vært i kontakt med har vanskelig for å sette ord på utfordringer, og har ikke de samme forutsetninger for å nyttiggjøre seg av den hjelpen og de mulighetene som finnes. Selv om det er forskjeller her, så føler jeg dette har vært et fellestrekk i mye av denne kontakten jeg har hatt.

Ting man ikke snakker om

De frivillige organisasjonene på rusfeltet er stadig i kontakt med flere med minoritetsetnisk bakgrunn. Jeg har selv snakket med moren fra et nordafrikansk land, som nærmest i en bisetning fortalte meg at hun tok av seg brillene og la de i skuffen da hun hørte at datteren kom inn døra. Dette i frykt for at de skulle knuses om datteren fikk et utbrudd. Jeg har snakket med en søsken fra et land lenger øst, som fortalte at moren satte heroinsprøytene på sin syke sønn hjemme i stua fordi de ikke ønsket at resten av miljøet skulle få greie på hva som skjedde. For resten av familien var dette en hemmelighet man ikke delte utad, men som var en vond del av det som skjedde innenfor husets fire vegger. Jeg har snakket med en bekymret venn som tok kontakt på grunn av en kompis som kombinerte en arbeidskarriere med tungt amfetaminbruk, og hvordan det gikk hardt ut over nettverk og familie. Disse hadde etter hvert lært seg å leve med tidvis tøffe tak i hjemmet.

Fravær av reelle alternativer

En behandler sa til meg en gang da vi diskuterte disse problemstillingene: «Vi behandler ikke ut ifra farger her hos oss». Prinsipielt er dette et utgangspunkt jeg er enig i. Samtidig mener jeg at god individuell behandling av bruker og pårørende også bør ta høyde for kulturelle betingelser. I samtalene jeg hadde med de tre jeg har gjengitt ovenfor, så ble aldri tverrfaglig spesialisert rusbehandling eller oppfølging gjennom polikliniske samtaler ved distriktspsykiatrisk senter nevnt som et mulig alternativ.  Det som ble nevnt som en løsning var politi, fengsel eller et lengre opphold hos en streng onkel i Kashmir. Det som ble nevnt var et vanskelig hemmelighold og et følt fravær av handlingsalternativer når det både gjaldt bruker og pårørende. Mitt inntrykk basert på en rekke samtaler er at mange kvier seg for å søke hjelp. Dette gjør også at mange venter lenge før man tar grep. Dette er ikke til det beste for hverken bruker eller pårørende.

Godt samarbeid skaper muligheter

Vi bør alle bli flinkere til å fremsnakke de tilbudene og mulighetene som finnes. Tjenestene bør samarbeide bedre med organisasjonene på rusfeltet, og organisasjonene på rusfeltet bør bli flinkere til å samarbeide med organisasjonene på minoritetsfeltet. Det finnes mange gode ressurser og stort potensiale for gode relasjoner, som igjen kan bety verdifull hjelp til de som ikke kjenner så godt til jungelen av tilbud og tiltak.

Jeg tror at ting ikke trenger å være så vanskelig. Gjennom temadagene i prosjektet kom jeg i kontakt med en ung fyr med minoritetsbakgrunn, som var inne til behandling. Jeg spurte han hvordan det var å være til behandling på akkurat dette stedet vi var på. Det er fint her, svarte han. I tillegg er jeg glad i å spille fotball. Fotball er fint svarte jeg, da skur man av bryteren og tenker bare på en ting.

Ja, man spiller på et lag, svarte han.