Med hjertet først

At noen tok mine behov som barn på alvor er en handling jeg aldri glemmer. Jeg blir også stadig påminnet gjennom BARsnakk-chatten hva hjelpere som tør ta barn på alvor kan bety. For barn kan det innebære at det endelig er lov å snakke litt om det som kan være så vondt.

Vinteren 1993 hadde mamma sitt første langtidsopphold i datidens rusbehandling. Det var lenge før tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) og lenge før rusreformen i 2004. Det var kommunen som betalte og mamma var en narkoman, rusavhengighet var ikke en sykdom. I 18 måneder skulle hun være der, om hun holdt ut, og hun skulle komme hjem frisk sånn at vi skulle kunne bo sammen igjen. Det var i hvert fall mitt håp.

Jeg fikk dra på besøk til henne annenhver helg med toget fra Trondheim til Koppang. Togets avgang fredag kl 13.35 sørget for at jeg slapp unna gymtimen, en befrielse for en gutt som ikke opplevde særlig mestring i gymtimene.

En smittsom sykdom

De første gangene jeg var på besøk brukte jeg nok mye tid på å holde den maska jeg var god på. Jeg kaller den «alt er bra-maska» og jeg var veldig flink på å ha den maska på. Om noen spurte hvordan jeg hadde det svarte jeg alltid at alt er bra og la på et lite smil på slutten. Jeg visste at voksne som spurte sluttet å spørre hvis jeg bare var overbevisende nok og smilte sånn at det virket helt ekte.

Noe av det som kanskje var mest skremmende de første gangene var at det var så mange andre beboere som hadde vært hjemme hos meg og mamma mange ganger før. Dette forsterket min frykt for at mamma sin sykdom var smittsom og at jeg kunne være smittet.

Jeg hadde blitt fortalt at mamma var syk og hun måtte være bortreist lenge på institusjonen som var litt sånn som et sykehus uten at det var et sykehus. I mitt hode betydde dette at mamma hadde en smittsom sykdom som vi ikke kunne prate om. Ingen andre foreldre hadde en slik sykdom, da ville vi snakket om det på skolen.

Behandleren tar første steget

Jeg er usikker på hva mammas behandler så, tolket og forsto. Noe må han ha sett, eller kanskje var det mamma som sa noe til han, det endte uansett opp med at en av helgene denne vinteren så inviterte han meg og mamma inn på storstua. Jeg husker at han sa noe om viktigheten av å kunne snakke sammen og at det var viktig å være ærlige med hverandre når man snakket sammen. Han fortalte at han ønsket å hjelpe meg og mamma til å snakke sammen, men at det var helt opp til oss hva vi ønsket å snakke om.

Selv om det kan være vondt så kan det bli godt

Noen detaljer er gått i glemmeboka, men jeg husker veldig godt reglene som han satte for oss når vi skulle snakke sammen. Den første regelen var at det var lov til å spørre om hva som helst. Uansett om man kanskje er redd for å spørre fordi man vet spørsmålet kan gjøre vondt hos den som blir spurt. Den andre regelen var at man skulle svare så ærlig som man kunne når man fikk et spørsmål. Han mente at det var viktig at selv om også svaret kanskje kunne gjøre at den som spurte fikk vondt inni seg så var det viktig at man svarte ærlig, hvis man skulle kunne stole på hverandre.

Han var veldig tydelig på at han var der for å hjelpe mamma og for å hjelpe meg og at han ville at vi skulle ha det godt sammen. Han sa noe om at det som ikke blir snakket om kan gjøre mer vondt enn det som blir snakket om. Jeg kan fortsatt huske følelsen av at det endelig var en som ville hjelpe mamma til å være mamma. Tenk at det var lov til å snakke om det som var litt vondt.

Gode hjelpere må tåle

Det ble en litt fast rutine at de gangene jeg var på besøk så hadde vi satt av litt tid til å snakke sammen. Jeg, mamma og mammas behandler. Jeg vet ikke hva mammas behandler tenkte om det vi snakket om. Jeg vet ikke om han ble bekymret over mine spørsmål som handlet om alt fra ting som hadde skjedd tidligere før mamma var i behandling og om hvordan mamma hadde ruset seg, glemt meg i barnehagen, latt meg være hjemme alene og plutselig vært borte midt på natta.

Jeg vet heller ikke om han fortalte noe fra samtalene videre til noen andre, men jeg vet at han tålte. For jeg husker at jeg stadig så bort på han for å se hans reaksjoner på spørsmål og svar. Han ble aldri sjokkert, han gikk aldri i krise-modus (som så mange andre voksne hadde gjort av mindre), han så omsorgsfullt på meg og på mamma når en av oss gråt og han lo med oss når vi lo. Han tålte. Han var tryggheten selv.

Han var nøkkelen til at jeg tålte å spørre alle spørsmålene jeg måtte ha svar på for at jeg skulle kunne slappe av.

Å snakke sammen hjelper

Mange år etterpå kan jeg si at det å få oppleve at det var en voksen som ville hjelpe min mamma til å være en mamma har betydd mye for meg og min utvikling. Dette er også noe av det jeg prøver å få frem de gangene jeg er med i prosjektet «Et bedre liv» og møter hjelpere og pasienter. Hjelperne må tørre å bruke hjertet i møte med familiene og pasientene må tørre å være så gode foreldre som de kan ut fra situasjonen de er i. For meg var mamma supermamma, selv om hun slet med rus, fordi hun tålte meg og mine spørsmål.

Dette inntrykket har jeg også etter å ha snakket med flere hundre barn og unge de siste årene. Mange barn og unge tåler mer enn vi liker, fordi de enten har en forelder som tåler å snakke åpent eller fordi de har en hjelper som tåler å lytte. For det er oftest det som går igjen hos barn og unge – ønsket for å bli møtt med hjertet først, så fag.


INFO:
BARsnakk er en anonym chattetjeneste for deg som har en mor eller far, eller andre du bryr deg om – med rusproblemer. Våre frivillige sitter klare for å prate med deg hver mandag og tirsdag fra 17.00 til 20.00. www.barsnakk.no